Etter heradsstyremøtet i desember er avtaleutkastet om Bømoen endra 23. januar, i fylgje ei pressemelding frå ordføraren. Det mest synlege er at Bjørke bru vert teke ut av avtalen og gjort til eiga sak. Samstundes kjem det fleire presiseringar om parkering, festeareal og praktiske løysingar rundt luftsport og beredskap.

Spørsmålet er om endringane fyrst og fremst er ei reell forbetring – eller om dei også kan lesast som ein «redningsplanke» for å få avtalen i hamn 5. februar?

Kvifor endringane kan verka som ein redningsplanke

Når eit omstridd punkt som Bjørke bru vert løyst ut av avtalen, fell ein stor del av den politiske støyen bort. Det kan gjera det lettare å samla fleirtal – utan at dei store, prinsipielle spørsmåla om areal, planendring og styring vert avklåra. I tillegg kjem nye «praktiske» forbetringar (parkering, brakker, helikopterplass) som kan framstå som imøtekome, men som ikkje nødvendigvis endrar hovudkonflikten. Det endrar ikkje at heile avtalen står og fell med ei planendring. Dei folkevalde vert pressa inn i ei bestemt planløysing, utan at risiko, alternativ og kostnader er dokumenterte godt nok.

Fleire spørsmål

  1. Kva dokument finst om juridisk risiko? Dersom «usikkerheit» er hovudgrunnen til avtale, bør det liggja føre vurderingar av risiko og sannsyn i sentrale rettsspørsmål.
  2. Kva er prisen og bindingane for kommunen? Kva plikter, kostnader og fristar ligg att når Bjørke bru er ute – og kva skjer dersom planprosessen ikkje endar som avtalen føreset?
  3. Kva konsekvensar har dei andre endringane? Den nye avtalen må gjerast offentleg, så folk kan gjera seg opp ei meining.

Ein «ryddigare avtale» er ikkje det same som eit ryddigare vedtak

Det kan vera positivt å rydda bort ein stor konfliktpost og presisera uklare punkt. Men nettopp fordi endringane kan gjera avtalen enklare å «landa», må ein samtidig vera ekstra nøye med det som ikkje er endra: arealgrepa, vilkåra som bind planprosessen, og korleis dette slår ut for natur, friluftsliv og luftsporten i praksis. Før heradsstyret røyster, bør både politikarar og innbyggjarar kunna sjå eit tydeleg beslutningsgrunnlag – ikkje berre eit justert kompromiss.